• Klarer ikke

    Startet av The Girl  6 måneder siden

    Hei. Jeg er en jente på12 (snart 13) år. Jeg har lenge slitt med å få venner, og dette +andre ting har fått meg til å skade meg selv og tenke på om det er vert å leve mer. Jeg lider også av tvangstanker. Hvis jeg ikke gjør ditt og datt, og dobbeltsjekker ting hele tiden tror jeg at fæle ting kommer til å skje. Jeg kan ha gått halvveis til skolen, men må gå tilbake for å sjekke om jeg har låst. Hvis ikke kan det hende at noen i familien min dør. Dette er slik jeg tenker. Det er veldig slitsomt, og jeg klarer ikke mer.

    Jeg har skilte foreldre. Hos mamma er jeg nærme venner, men pappa bor et stykke unna. Mamma lurer ofte på hvorfor jeg er så mye på rommet. Hun spør om jeg kan finne på noe med noen venner. Dette er ikke så lett, i og med at jeg bare har to venner jeg kan være med. Hvis de er borte har jeg ingen! Jeg sitter på rommet mitt nesten hver helg, og gleder meg til skolen starter, for da slipper mamma å lure på hva jeg holder på med. Hos pappa er det enda vanskeligere. Vi kan ikke bli med hverandre hjem etter skolen. Pappa vil at jeg skal gjøre noe med venner, men det passer aldri for dem å komme til pappa.

    Det som gjør det verre er at jeg også er veldig deprimert og trist. Når jeg er alene sitter jeg for det meste og gråter. Jeg kan sitte en hel dag og bare gråte. Jeg er sikker på at jeg kanskje gråter mer enn jeg er med venner. Jeg kan ikke huske sist gang det gikk et helt døgn uten at jeg gråt. Jeg kan ha det gøy, og det kan se ut som jeg er glad, men jeg er bare deprimert inni meg.

    Hvis jeg gjør noe dumt, eller hvis noen sårer meg så "straffer" jeg meg selv. Jeg tør ikke å kutte meg enda, for jeg er redd for at noen finner ut av det, men jeg riper opp huden min med en saks. Jeg pleier også å ta noen gummistrikker stramt rundt fingrene mine, sånn at de blir blå/lilla og jeg mister følelsen i dem.

    Noen ganger ser mamma/pappa at jeg begynner å gråte. Da spør de om hva det er. Jeg klarer ikke å fortelle om hvordan jeg har det. Jeg klarer ikke å si noe. Jeg får er slags anfall, og begynner gråte mer. Jeg er en person som ikke forteller så mye om livet mitt til andre. Jeg foretrekker å holde alt inni meg, hvis ikke kan noen få vite om at jeg har selvomordstanker osv. Jeg vil ikke snakke med psykolog eller noen jeg stoler på. Jeg klarer ikke!

    Så det jeg lurer på er om noen kanskje har det litt på samme måte som meg? Kanskje noen har noen tips (som ikke innebærer å snakke med noen for det går ikke).

    Vet at dette kanskje ble litt langt, men jeg måtte bare få det ut. Takk for at du leste igjennom, og jeg hadde satt så stor pris på om noen kanskje hadde orket å skrive litt om hvordan de har det.

    Takk igjen.


  • -anonym-2 6 måneder siden #1

    Hei, det er meg. Bytta bruker... Ser at ingen har svart... Hvis du leser dette... IKKE IGNORER! Jeg trenger å vite at noen har lest det. Ting blir ikke bedre:(

  • Chrissy 6 måneder siden #2

    Når jeg leste dette så fikk jeg frysninger over hvor likt vi har det. Mye til felles, unntatt at foreldrene mine ikke er skilt. Jeg er også like gammel som deg. Jeg sliter også med selvmordstanker og selvskading, stikker meg med nåler i hånden og riper opp huden med saks. Du vil ikke prate med noen, og det vil ikke jeg heller egentlig. Jeg prøver å få fokus på noe annet når jeg tenker selvmordstanker, men hva får meg til å fokusere? Ofte så setter jeg meg og ser på YouTube eller Netflix, men nå tror jeg at jeg har funnet løsningen. Jeg veit ta det kan høres teit ut, men hvis du veit hva "Fidget Spinner" er så kjøp det! Det får meg til å fokusere på noe helt annet! Da glemmer jeg alle vonde tanker. Og når vi skader oss selv så er det også fordi vi ikke har noe å finne på. Da kan "Fidget Spinner" være til hjelp. Hvis ikke så kan du fikle med en "Fidget Cube", jeg lover. Det hjelper å fikle med noe som fanger deg skikkelig! Du kan få kjøpe det for 9kr på nettet eller kjøpe rundt 50kr i butikken. Håper du fikk noen idéer. Men du kan også finne på noe annet som baking, lage diy, også videre! Når du gråter så burde du se på noe på YouTube som får deg til å le skikkelig mye. Da føler du deg i bedre humør.
    Takk for at du leste det jeg skrev, håper det var noen tips du føler var brukbare.

  • titha001 6 måneder siden #3

    Jeg har akkurat et sameproblemet, jeg er selv 13 år og har prøvd på selvskading og har voldsome tanker.
    Jeg føler med deg, vi er i samme båt. Hater livet jeg, sikkert du og, men noen gamger så føles det bare som om det hadde vært bedre og enklere og ikke minst deiligere å bare gji slipp på alt. Jeg klarer ikke tenke klart eller noe. Jeg har hatt selvmordt tanker siden jeg hadde bursdag, 5.mai. Nå er det 19.mai. Jeg klarer ikke ha det gøy elle rnoe bare tanken på å bli borte høres egentlig litt god ut.
    Vi er i samme båt jenta mi. Lykke til!

  • titha001 6 måneder siden #4

    Vi har alle den følelsen. Jeg gråter hver dag jeg også. Jeg HATER AT INGEN SKJØNNER AT DET ER LETTEST Å BARE FORSVINNE;(( JEG HATER Å VÆRE MED FORELDRENE MINE, DE BRYR SEG BARE OM LILLESØSTREN MIN UANSETT. JEG ORKER IKKE MER.
    JEG BEGYNNER Å GRÅTE OG FÅR FRYSNINGER AV DET JEG LESER SOM DU HAR SKREVET SÅ FINT! Vi er egentlig ganske like vi tre/to.

  • The Girl 5 måneder siden #5

    Fant passordet til brukeren min som startet dette. Fra nå av vil jeg begynne å bruke denne brukeren. Sry for mye surr, men ja... Jeg ville bare si at jeg setter så stor pris på at dere forteller meg hvordan dere opplever det selv. Nå vet jo ikke jeg om dere ser dette, men tusen takk for det dere har skrevet. Jeg skal begynne på ungdomsskolen til høsten, og jeg gruer meg ekstremt mye. Vi fikk vite klassene idag, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har slitt litt med å få venner fra før av, og nå som jeg endelig tror jeg har fått det til... så blir vi "splitta" på ungdomsskolen. Klassesystemet er veldig komplisert, og så er det en "populær gjeng" som gjør at jeg gruer meg veldig. Jeg kom ikke i klasse med noen "populære" så klassen vår vil bli sett veldig ned på. (Vet det ble litt surrete... unnskyld)

    En ting til... Dette deler jeg kun med dere som leser dette. Jeg sliter jo med selvmordstanker... men det er en spesiell person (gutt) som får meg til å tenke på alt annet. Han er bare snill, og han har gjort skolen veldig mye bedre for meg. Han vet det ikke selv, men han har vært med på å få meg til å ikke skade meg selv noen ganger. Når alt bare er dritt, så er han alltid bare snill. Vi er ikke spesielt gode venner egentlig, men jeg skulle ønske det. Vi har ikke god kontakt, men han er en av de få/eneste gutten som snakker med meg på den måten. De andre er ikke noe særlig snille. (Med unntak av noen få, blant annet bestevennen til denne personen) Jeg ble knust da jeg fant ut at jeg ikke kunne komme i samme klasse som han på ungdomsskolen. Isteden havnet jeg med en som mobber meg. Jeg har fortsatt selvmordstankene... Jeg vet det høres teit ut, men jeg tror jeg liker denne snille, gode gutten veldig godt, og jeg tror at han kunne hjulpet meg med å bli kvitt tankene. Som sagt får han meg til å tenke på alt annet.

    Jeg vil så gjerne takke han, men hvordan?

    Håper dere som leser dette tar dere tid til å svare. Gjerne fortell hvis du selv opplever noe av det samme. Det betyr mye for meg at jeg ikke er den eneste.