ForumSelvmordstanker og selvskading / Du kjenner meg ikke!
  • Du kjenner meg ikke!

    Startet av The Girl  én måned siden

    Her om dagen snakket jeg og en «venninne» om folk som tør å si ting rett ut og hun sa at det var som å hoppe ut fra et stup. Da sa jeg til henne at jeg ikke ville sagt ting rett ut, men jeg kunne godt hoppet ned fra et stup (for å dø/ selvmord). Hun sa at hun kjente meg såpass godt at hun visste at jeg ikke kom til å gjøre det...

    Da fikk jeg en slags klump i magen. For gang på gang har jeg jo faktisk vurdert ekstremt sterkt å ta livet, men det er det ingen som vet om. Jeg har prøvd å hinte om det til henne, slik at hun kanskje forstår meg og at det vil bli lettere å prate om det, men hun forstår jo ingenting. Hun sier hun kjenner meg, men hun gjør jo ikke det. Hun ser at jeg slår og klorer meg selv (og hun har mest sannsynlig sett alle kuttene mine i gymgarderoben), men hun tror allikavel ikke at jeg ville tatt mitt eget liv.

    Jeg har til og med sagt til henne at livet er hardt, vanskelig, trist og vondt og at jeg føler meg verdiløs, men hver gang jeg prøver å ta det opp ender det med at hun gjør om på hele samtalen slik at den handler om henne.

    Hun får meg ofte til å føle meg dårlig og hun blir ofte sur på meg for små ting. Hvis jeg har en dårlig dag er det enda større sjans for at hun blir sur på meg, slik at jeg skal synes synd på hende og unnskylde meg.

    Er dette en venn? Jeg har lite erfaring med venner og har aldri hatt en ordentlig bestevenn. Jeg vil også bare nevne at hun har gjort flere ting som jeg har skrevet i et annet innlegg her på korspåhalsen under selvmordstanker og selvskading... Det innlegget heter «Herregud, hva er det med deg?! Jeg vil dø»

    Takk for din tid til å lese igjennom!

  • Absolutt Ingenting én måned siden #1

    Kjære deg, The Girl!
    Jeg aner ikke hvor jeg har vært! Jeg beklager så mye at jeg ikke har svart på det andre innlegget ditt, men jeg har ikke vært her inne på ukevis (har vært opptatt med en lokal teateroppsetning.). Sorry, sorry, sorry.
    Men du: Åh, jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Denne "venninnen" din høres ikke helt god ut. Enten har hun mer enn nok med sine egne problemer, eller så virker hun ikke som en helt ekte venn. Det kan også være at hun bare er unormalt naiv og dårlig til å legge merke til VELDIG TYDELIGE signaler, men slik du beskriver det, virker det dessverre nesten mest som om hun ikke bryr seg helt, er litt for selvopptatt, og er veldig fjern.

    Jeg må si jeg ble litt rørt da jeg leste det du skrev om at du ikke ville sagt ting rett ut, men at du godt kunne hoppet ned fra et stup. ...For du SA det faktisk rett ut! ...Og hun la ikke merke til det. Hun la ikke merke til hvor sant det du sa var.

    Jeg håper virkelig ting ordner seg for deg. Vit at jeg er her for å snakke med deg. <3
    Mange lange klemmer fra meg. <3

  • The Girl 29 dager siden #2

    Absolutt Ingenting:

    Har full forståelse for at du har vært borte:) Det at du skriver til meg er jo tross alt frivillig og ikke noe du skal forplikte deg til. Du har hjulpet meg mye og det er virkelig et tegn på at du har et veldig godt hjerte.

    Klem;)- The Girl

  • Absolutt Ingenting 26 dager siden #3

    Åh, kjære deg:
    Jeg føler meg ikke forpliktet til å skrive til deg! Jeg føler at jeg har blitt godt kjent med deg, og ser på deg som en venn jeg gjerne vil holde kontakten med. Jeg bryr meg virkelig ordentlig om hvordan du har det, og tenker på deg stadig vekk. Du er klok, modig, og virker som en fantastisk person, og jeg skulle ønske at jeg kjente deg i virkeligheten. Så: Vær så snill: Vit at jeg er her om du har lyst til å snakke igjen. ...Og vit at jeg ikke gjør det fordi jeg føler at jeg må. Jeg skal nok si ifra til deg når jeg ikke gidder det mer. (Ikke at det kommer til å skje.) Bare føl deg helt trygg på at jeg setter pris på deg. Ok? :) <3

    Det virker som om du har det litt vanskelig med hun venninnen din, og det er veldig synd. Jeg vet at en nettvenninne som meg ikke kan hjelpe særlig mye når man føler man mister en "real-life" venn, men jeg vil bare at su skal vite at du kan regne meg som en ordentlig venn. Jeg kommer ikke til å slutte å bry meg om deg med mindre du vil det. ...Og selv da tror jeg ikke jeg vil klare det.

    Jeg håper det går bedre med deg, og så håper jeg du vil ta kontakt om du har lyst. :)

    God påske!
    Jeg er veldig glad i deg. Mange klemmer fra meg. <3

  • The Girl 23 dager siden #4

    Absolutt Ingenting:
    Det du skriver varmer hjertet mitt og jeg er så utrolig takknemmelig! Jeg har det ikke så greit nå dessverre, men det at jeg har deg er til stor hjelp!

    Jeg tror dessverre heller ikke at jeg får gjort så mye nå. Jeg føler meg dårlig og alle tankene mine sliter meg ut. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare turte å snakke med noen slik at livet forhåpentligvis kan ordne seg litt. Jeg stresser mye med at alt skal være perfekt og med psykiske problemer på toppen, så klarer jeg ikke mer. Denne «vennen» er den personen som får meg til å føle at jeg må prestere enda bedre. Jeg får nesten hele tiden høre ting som «Du er en 6-er elev!» «Du trenger jo ikke å øve, du får alltid 6-er» «hvorfor er DU stresset over denne prøven? Jeg burde være mye mer stresset enn deg». I tillegg så kommer hun med påstander om at 8.-klassekarakterene har mye å si og at man ikke kommer så langt med mindre man har 5,8 i snitt.

    Jeg vet selvfølgelig at mye her ikke stemmer, men når dét er det eneste jeg daglig får høre, så går det inn på meg. Jeg begynner å tro det. Jeg sa til meg selv at jeg skulle tillate meg selv å få en 3-er, men hva skjer da? Da får jeg høre «Fikk du en 3-er? Nå er jeg sykt stolt, for jeg fikk bedre karakter enn en 6-er elev». Jeg føler at hvis jeg får en god karakter så er det «vanlig» og ingen bryr seg, men hvis jeg får en litt dårligere karakter så er det som om jeg plutselig er dum.

    Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke kvitter meg med denne vennen med en gang... Vel, det har seg slik at jeg egentlig ikke har noen andre venner som jeg kan være med hjem osv. Hvis jeg mister henne, så har jeg på en måte ingen. Da vil mamma lure på hvorfor jeg er på rommet 24/7, og hver gang det blir tatt opp, får jeg et slags anfall der jeg hylgråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal si.

    Ouff, det ble litt lenger enn jeg hadde tenkt, men jeg måtte bare ta meg tid til å forklare. Jeg skulle virkelig ønske jeg kjente deg i virkeligheten, men takk og pris for at jeg har deg her i det minste!

    God påske kjære deg!
    Påskeklemmer fra- The Girl<3

  • Absolutt Ingenting 19 dager siden #5

    Hei :)
    Det gjør ingenting at du skrev mye, og jeg synes det var bra at du tok deg tid til å forklare.

    Det gjør så vondt for meg å lese alt dette, for jeg kjenner meg sånn igjen i det selv. Jeg er også en 6-er-elev, og skjønner akkurat hva du mener med at hvis du får en god karakter er det vanlig og ingen bryr seg, og at hvis du får en dårlig karakter er det som om du plutselig er dum. Jeg skjønner også veldig godt hvordan det føles når folk tenker og sier at "Du får jo bare seksere, så du trenger ikke å øve", eller "Hvorfor er DU stresset over denne prøven? Jeg burde være mye mer stresset enn deg."

    Ikke hør på dem.
    De aner ikke hva de snakker om.

    Det at 8.-klassekarakterene har mye å si er bare noe tull. Ikke våg å tro på det. Om et par år kommer du ikke til å bry deg om hva du fikk i 8.-klasse. Ingen bryr seg. I 8.-klasse er det ingen avgangsfag. Det betyr at alle karakterene du får nå i 8.-klasse kommer til å bli "slettet" eller "skrevet over" så fort du får nye karakterer i 9.-klasse. I 9.-klasse er det to karakterer som blir stående. Musikk- og mat og helse-karakteren. Alt annet er uviktig frem til 10.-klasse. ...Og til og med da er de ikke så altfor viktige. 10.-klasse-karakterene brukes ikke til annet enn å søke til videregående, og så fort man har kommet inn på VGS, er 10.-klassekarakterene glemt. ...Og sånn fortsetter det.

    Det at man ikke kommer noen vei med mindre enn 5,8 i snitt er også bare noe tull. Bare søk på nettet, og se poenggrensene til de forskjellige studiene. De aller fleste studiene har helt overkommelige poenggrenser, så med mindre du har planer om å bli ingeniør, lege, advokat eller noe annet fancy, trenger du ikke tenke på å ha 5,8 i snitt i det hele tatt. Når det gjelder inntakskrav til VGS, er det litt forskjellig fra sted til sted, med det er som regel ikke noe problem å komme inn, med mindre skolen er veldig populær. Dette kan man sjekke på samordnaopptak.no, eller noe sånn. (Husker ikke helt hva siden heter.)

    Så: Kjære deg: Tillat deg å få lavere karakterer. Jeg ventet altfor lenge med det, så da det plutselig, helt uventet kom en 3-er på et dikt jeg selv var veldig fornøyd med, fikk jeg helt sjokk, og skrev hevndikt til læreren. (Hun leste aldri hevndiktet. Takk og pris. Haha...) Det sved skikkelig å se den røde treeren lyse mot meg fra arket. Jeg følte meg SÅ urettferdig behandlet, og syntes diktet mitt var kjempebra. Alle rundt meg ble overrasket over at JEG kunne få en treer, og følte seg skikkelig gode som for en gangs skyld hadde gjort det bedre enn meg. Jeg husker den fortvilelsen som om det skulle ha vært i går. Jeg gikk hjem, gråt masse, skrev masse i dagboka mi, og rev diktet og treeren i tusen biter. Så skrev jeg hevndiktet. ...Og vet du hva? Etter hvert fant jeg ut av at det var helt greit. Det å ha fått en treer én gang gjorde at jeg ble mye mindre redd for å få en til. Jeg hadde jo overlevd! Og kommet SÅ mye sterkere ut av det! Den treeren er faktisk mye av grunnen til at jeg klarer å drite litt mer i skolen, og har et bedre liv nå.

    Sorry at jeg bare forteller om meg selv, nå, men jeg ville bare fortelle at det ikke nødvendigvis er dumt å få litt dårligere karakterer. ...Og det er en annen ting. Treere er ikke dårlige. Firere er definitivt ikke dårlige.(Treere uttrykker faktisk at eleven har nokså god kompetanse i faget.) ...Og du er ikke på noen måte dum om du får en treer. Husk: Karakterene setter på grunnlag av hva du har gjort. Ikke på grunnlag av hvem du er. (Dette gikk opp for meg etter å ha fått treeren på diktet. ) Derfor er det viktig å ikke ta karakterene altfor personlig.

    En annen ting jeg tenkte på var: Det er ikke alltid nødvendig å fortelle folk hva man fikk på en prøve. Det er helt greit å holde noen ting for seg selv. Når folk spør meg hva jeg fikk på en prøve jeg har mest lyst til å holde for meg selv, pleier jeg bare å si "Det gikk greit", eller "Greit nok". Hvis de spør om karakteren svarer jeg ofte at "Jeg synes ikke det har så mye å si, jeg", og så begynner jeg å spørre om de er fornøyde. Det er det viktigste, synes jeg.

    Jeg skjønner godt at det ikke er lett å kvitte seg med denne venninnen din med en gang. Kvitter du deg med henne, har du ingen, og det kan være veldig slitsomt. Derfor kunne det kanskje være lurt å være på utkikk etter noen andre hyggelige folk. Kanskje du har noen i klassen din som du har lyst til å bli litt bedre kjent med? Eller i parallellklassen? Eller i klassen under eller over deg? Jeg vet godt hvor skummelt det kan være å prøve å bli kjent med noen, så det er helt forståelig om du vil vente litt med det. Jeg tenker bare at det må være bra for deg å finne noen nye folk. For en stund siden hadde du vel to gode venninner? Er det mulig å vende litt tilbake til en av dem, tror du?

    Jeg synes så synd på deg, som ikke har noen å åpne deg til. Det er så tungt å gå og bære på psykiske problemer, stress, og tanker om at alt skal være perfekt helt alene. Jeg gikk rundt i nærmere tre år og ventet på at jeg skulle få mot nok til å fortelle noen om problemene mine. Det tok lang, lang tid å finne det motet, og det krevde at jeg hadde noen å fortelle det til som jeg virkelig stolte på. Da jeg endelig hadde funnet motet, ventet jeg lenge på det riktige tidspunktet. ...Som aldri kom. Det vil høyst sannsynlig aldri bli et perfekt tidspunkt å fortelle slike ting. Det skjer bare på film. Tilslutt hoppet jeg i det og snakket ordentlig med mine to beste venner. Det var helt grusomt mens det pågikk, men samtidig veldig fint. Åh, som jeg ønsker at jeg hadde tatt motet til meg tidligere, og gitt blaffen i "det riktige øyeblikket".

    Nå har jeg bablet nok om meg selv. Jeg vil bare du skal vite at jeg føler skikkelig med deg, og skjønner hva du går igjennom. Vit at du har meg her uansett hva, og at jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.

    Mange lange klemmer fra meg

  • The Girl 11 dager siden #6

    Kjøre Absolutt Ingenting. Jeg vet ikke når du får lest dette, men jeg håper det ikke er så alt for lenge til.

    Mamma vet alt. Jeg vil ikke gå inn på hvordan hun fant ut av det, men det var et stort sjokk. Jeg klarte ikke si så mye og jeg fikk jevne «anfall» der jeg hylskrek. Jeg klarte å roe meg ned, men så fikk jeg panikk og begynte å skrike.

    Hun vet det nå, og det er vel fint. Problemet er det at jeg ikke klarer å forklare. Det virker som om alle tankene jeg har bare er overdramatiske fordi jeg ikke klarte å komme med en stor grunn. Jeg vet ikke om du husker det, men jeg har jo tidligere skrevet at jeg prøver å finne ut grunnen til at jeg har kommet der jeg er. Jeg forstår ikke selv en gang hvordan/hvorfor jeg havnet sååå langt nede. Det er da vanskelig å forklare noe som helst.

    Jeg skal til helsesøster imorgen. Jeg gruer meg helt sykt. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og jeg får panikk. Jeg vil bare gråte og gråte. Ingen jeg kjenner forstår hvordan jeg egentlig har det. De prøver å forstå, men det går ikke.

    Sorry for en litt rotete kommentar, men jeg måtte bare skrive. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og det er helt forferdelig!!!

    Klem- The Girl<3

  • Absolutt Ingenting 10 dager siden #7

    Kjære deg
    Jeg er så glad for at du skriver inn her. <3
    For det første: Jeg forstår godt at det er et stort sjokk at moren din vet alt, men tror likevel at det kan være bedre for de på lang sikt. Det er veldig vondt å bære så tunge ting som du gjør helt alene. Jeg synes ikke det er noe problem at du ikke klarer å forklare det ennå. Faktisk tror jeg det er ganske vanlig. Jeg tror og håper også at det kommer til å bli letter å forklare med tiden.

    Jeg skjønner også godt at det virker som om du bare har overdramatiske tanker fordi du ikke klarer å komme med en stor grunn til at du har det som du har det.
    Kanskje det ikke finnes én stor grunn til det. Kanskje det er en sammensetning av mange små grunner. Jeg husker godt at du har skrevet at du prøver å finne ut av grunnen til at du har kommet der du er, og forstår godt at det er vanskelig å forklare noe du selv ikke vet svaret på.

    Da jeg gikk gjennom tunge tider, fant jeg også ut av at jeg måtte bruke tid på å finne ut av hvordan det hadde gått så dårlig med meg. Og sakte men sikkert, etter mange, lange stunder med dyp, ubehagelig granskning av meg selv, og mange "samtaler" med dagboka, begynte jeg å få samlet alle trådene og nøstet opp i alt sammen. Men det tok tid. Veldig, veldig lang tid. ...Og mange ganger tok jeg meg selv i å ønske at jeg aldri hadde begynt på den granskningen, for det var veldig ubehagelig til tider.
    Poenget mitt er at det er ikke alltid like lett å vite grunnen til at ting skjer, og at det kan ta tid før man kommer ti bunns i slike ting. Kanskje kommer man aldri helt til bunns i det..

    Uansett om du kommer til bunns i det, eller ikke, synes jeg det er bra at moren din vet hvordan du har det. Jeg vet jo ikke hvordan hun er, men håper veldig at hun er forståelsesfull og grei, og at hun er en du kan snakke med. Det har i hvert fall hjulpet men masse å kunne snakke med moren min. Hun har mange ganger hjulpet meg å se ting og sammenhenger jeg ikke har klart å se alene.
    Så jeg tenker som så: Selv om du ikke klarer å forklare henne hvorfor du har det som du har det, kan det hende hun skjønner mye allikevel. Noen ganger er det ikke nødvendig med lange, detaljerte forklaringer, så jeg tenker at du ikke trenger å stresse med å finne ut av grunnen til at du har det sånn. Jobb deg frem til svaret med små skritt, og ikke fortvil om det virker håpløst og du føler at du ikke kommer noen vei. Akkurat nå tenker jeg at det er mye nytt å ta stilling til i og med at moren din vet alt sammen, så derfor ville jeg bare slappet av og blitt vant til den nye situasjonen.

    "Men det er lett for deg å sitte her og skrive disse tingene til meg", tenker du kanskje. ...Og det kan det godt hende at det er. Det er i hvert fall mye lettere for meg enn det er for deg. ...Men tro meg: Det er ikke lett å komme her og påstå at jeg vet alt om dette og har et fasitsvar på hvordan alle problemer skal løses når jeg absolutt ikke har det. Jeg bare prøver å tenke på hva jeg hadde ønsket at folk sa til meg da jeg var på mitt verste. Vet ikke om dette hjelper i det hele tatt. Åh, jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive til deg. ...Men du skal vite at jeg føler så uendelig med deg, og har deg i tankene mine hele tiden. Jeg har tro på at du klarer å komme deg gjennom dette! <3

    Så: Hvordan gikk møtet med helsesøster? Du trenger ikke fortelle hvis du ikke vil.
    Jeg har tenkt litt på ting som kanskje kan hjelpe deg til å føle deg bedre, og det beste jeg kommer på er å prøve å få tankene over på noe annet for en stund. Få litt "fri" fra verden og livet. Du har jo sagt tidligere at du er glad i å skrive dikt, så kanskje det er noe du kan gjøre? Forfatte et vers eller to om hva du føler? For meg hjelper det nesten alltid å skrive dagbok og høre på musikk. Kanskje se en god film eller serie? ...Eller begynne å lese en bok?

    Uansett hva du finner på eller ikke finner på, så håper jeg at denne situasjonen bedrer seg, og at det bare går oppover for deg. Noen ganger er det nødvendig å nå bunnen før det kan begynne å gå oppover. Jeg håper også at det at moren din nå vet hvordan du har det fører til noe positivt.
    Ellers, vil jeg bare si at kommentaren din ikke var rotete i det hele tatt. Jeg skjønner akkurat hva du mener.

    Lykke til med alt. Jeg har troa på at du klarer dette, og føler med deg på det aller sterkeste. <3
    Mange lange klemmer fra meg.

  • The Girl 8 dager siden #8

    Absolutt Ingenting:
    Nå har jeg også lest igjennom den kommentaren på innlegget jeg skrev til deg...

    Møtet med helsesøster gikk fint. Jeg gråt litt, men jeg bare måtte få ut alt. Jeg var ærlig og tok et par tester. Jeg håper det blir bedre nå fremover. Jeg føler meg litt lettet over at jeg nå kan snakke med noen.

    Som du skrev, så må man kanskje nå bunnen før man blir bedre. Jeg er langt ifra frisk, men det har forhåpentligvis snudd, slik at det går oppover.

    Jeg har prøvd å tenke litt tilbake i tid, og da fant jeg noe jeg skrev rett etter at jeg mista vennene mine. Det var ganske dypt, og det virker som det var på det tidspunktet alt ble verre. Venner er vanskelig. Ingen samtaler går naturlig for meg. Jeg er redd for å si noe feil, slik at jeg mister vennene mine IGJEN.

    Jeg er så glad for at jeg har deg. Du forstår meg på en måte ingen andre gjør. Det er jeg så utrolig glad for! Du er en jeg kan kalle en ekte venn!

    Klem- The Girl<3