ForumSelvmordstanker og selvskading / Dere forstår... Selvmordstanker, selvskading osv...
  • Dere forstår... Selvmordstanker, selvskading osv...

    Startet av The Girl  2 måneder siden

    Hei... Jeg skrev et innlegg her for et par måneder tilbake... Jeg må bare si at jeg begynte å gråte da jeg leste kommentarene... Ikke fordi dere sa noe stygt eller noe... Jeg begynte å gråte fordi dere forstår meg så godt. Litt om meg: Jeg er en jente på 12 (snart 13) som har lidd og lider av selvmordstanker, selvskading og tvangstanker. Tvangstankene har vel vært der nesten hele livet mitt, og selvmordstankene og sånn kom for rundt to år siden tror jeg. Jeg sliter med å få sove om nettene, for det er alltid noe jeg føler at jeg MÅ gjøre... Hvis ikke så går det utover familien/venner og sånn... Jeg kan gå rundt i huse mitt på natta og sjekke at alt vann og lys er skrudd av... Jeg føler at jeg hører at vannet renner og må sjekke flere ganger at det er skrudd av... Etter at jeg har gjort alt dette begynner jeg å gråte... Jeg tenker på om det er verdt å leve... Jeg riper opp huden min med endte saks eller negler. Grunnen til at jeg tenker dette er at jeg egentlig ikke har det så bra. Jeg har lenge slitt med venner, og når jeg er hos mamma (foreldrene mine er skilt) så tilbringer jeg mye tid på rommet mitt og gråter stille. Mamma spør om jeg kanskje vil finne på noe med venner, men hvem skal jeg gå til... Jeg finner på unnskyldninger, men hun må jo snart skjønne det... Pappa bor et stykke unna, og lurer ofte på om jeg vil ha med noen venner til han. Nå er det heldigvis litt bedre, for jeg har nå to gode venner, men hvis de er borte har jeg ingen. Nå kommer jeg snart til POENGET... (Sry hvis det blir langt) Jeg forteller lite til foreldrene mine/familie/venner. Jeg har ikke fortalt noe om hva jeg lider av. Jeg skjuler sårene på armen... Og det er det jo en grunn til! Folk sier at de som skader seg eller vil dø er egoistiske, men det er jo en grunn. Jeg tenker ikke på meg selv når jeg ønsker å dø. Jeg tenker at det er best for de rundt meg. Folk sier at det er en teit rømningsvei... NEI! Jeg har lurt på om jeg skal snakke med noen, men jeg tør jo ikke det når de går rundt og sier at de som tar livet er egoistiske!!! Det gjør vondt når jeg hører folk si det. Jeg har ikke fortalt noen hva jeg lider av/hva jeg gjør. Det er heller ingen som ser det. Da tenker jeg at det sikkert er mange flere der ute som har det akkurat som meg. Jeg vet at mange har det som meg. Men jeg vet jo ikke akkurat hvem. Det viser jo hvor mye folk tenker på seg selv, hvis de bare ikke klarer å se hvordan folk har det. For meg så virker egt. alle litt egoistiske... Alle de som ikke ser hvordan jeg og mange andre har det. Jeg synes at jeg faktisk viser det ganske tydelig! Men hvem er det folk sier er ego? Jo, det er de som har det helt forferdelig. De som ønsker å ta livet sitt. Det er jo ikke riktig! Jeg føler at de eneste som forstår meg er dere. På mitt forrige innlegg eller noe leste jeg som sagt kommentarene. Dere forstår meg bedre enn de jeg har kjent hele livet. Jeg vil nesten si at dere kjenner meg bedre også. Det tar opp en så stor del av livet mitt. Det er litt rart. Dere, dere som jeg mest sannsynlig ikke har møtt engang kjenner meg på en måte så godt.

    Det var vel egentlig det jeg ville si. Jeg setter så stor pris på om dere bare kunne skrevet en kommentar hvis dere har lest dette. Jeg ønsker å vite om jeg bare skriver dette ned, eller om noe faktisk leser det. Er dere enige med det jeg har skrevet? Føler dere det samme? Fortell meg plis!

    Takk for at fu tok deg tid til å lese igjennom! Det betyr mye:)

  • Hayleypuzz 23 dager siden #1

    Hei kjære deg
    Leste hele innlegget ditt og syns både det er trist at du har vært så alene når de som var stått deg nærmest ikke har vært til hjelp
    Men jeg syns du har vært modig som åpne deg opp på nettet og søker kontakt med noen
    På nettet er det jo mer sannsynlighet for å bli hetsa og sett ned på. Men jeg skal fortelle deg en ting
    Uansett hvor lei deg du er eller hvor håpløst alt kan virke
    Å at du i denne perioden ønske noen å snakke med
    Er et veeeldig godt tegn
    Fordi det betyr at du ØNSKER ikke å ha det slik og du vil ut av det

    Syns det er veldig rett av deg å søke hjelp andre steder da når du ikke har fått noe hjelp hjemmefra
    Det er alltid noen som vil hjelpe
    Alltid noen som vil strekke seg for å hjelpe andre
    Og jeg er en av de
    Jeg har hatt det så tungt du skulle bare vist
    Men jeg har funnet ut at når jeg hjelper andre så hjelper jeg også meg selv fordi vi er alle så mye verdt og alle fortjener å ha det godt uansett hva!
    Du skal vite at jeg bryr meg virkelig og skulle gjerne sendt deg gode og varme klemmer og sakt at alt blir bra en dag
    Fordi det gjør det!
    En dag kommer (løve brølet) ut av deg og du bil bli klar for alt du møter i verden
    Jeg kan nesten ikke tro jeg skriver dette
    Fordi dette var det siste jeg trodde på når jeg var på mitt verste
    Men FAKTISK
    Ting blir bedre
    En dag .. og den dagen skal du fader med se frem til fordi den kommer
    Sender varme gode sørlandsklemmer til deg vennen
    Stå på! Fordi du er sterk enten du vet det eller ikke
    Du må bare finne troen og styrken så er du på vei dit du skal!
    -hayleypuz-<3

  • Absolutt Ingenting 23 dager siden #2

    Kjære deg
    Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. (Det var som om Hayleypuzz tok ordene rett ut av meg.)
    Uansett:

    Jeg vil i hvert fall at du skal vite at jeg har lest hele innlegget ditt, og jeg føler veldig, veldig med deg. <3 Det gjør så vondt å lese det du har skrevet, for mye av det høres helt ut som sånn jeg selv hadde det for en stund siden. Jeg fikk frysninger, og ble helt nummen i armene da jeg leste det du skrev at du ikke tenker på deg selv når du har lyst til å dø. Du tenker på hva som er best for de rundt deg. Det er som å høre meg selv for en stund siden.
    ...Men det kommer til å gå bedre, kjære deg! Bare vent og se!

    En annen veldig klok ting du skrev var at alle er litt ego. ...Og det tror jeg er sant. ...Men det er nok ikke med vilje. Folk tenker ikke "Nå gidder jeg ikke se på hvordan de rundt meg har det. Nå vil jeg bare tenke på MEG, MEG, MEG!" Det er ikke sånn det funker. Grunnen til at ikke folk er spesielt gode til å legge merke til hva som skjer rundt de er at de har nok med seg selv. De har mer enn nok med seg selv, og det er fryktelig dumt. (Det blir feil å skrive " De". Det er riktigere å skrive "Oss", for alle mennesker er hovedpersonen i sitt eget liv, og ser verden gjennom sine egne øyne. ...Og de øynene kan ofte være veldig blinde for hvordan andre har det. )
    Ok. Nå sporet jeg av her. Poenget er at jeg synes det er imponerende at du har så god innsikt i hvordan andre er og tenker.

    Noe annet jeg ble rørt av var det du skrev om at vi her inne kjenner deg så godt. ...Og det er så utrolig sant, det også...
    Så: Kjære deg. Om du ikke vet hva du skal gjøre for å holde deg i live, og alt bare virker helt fryktelig uutholdelig, så skriv her. Jeg lover å lese alt sammen. ...Og jeg lover å hjelpe deg så godt jeg kan. Kjenner jeg har blitt glad i deg allerede. (Har lest alle de gamle innleggene dine også. Føler så med deg, kjære deg. <3) Skulle ønske jeg kjente deg i virkeligheten. <3 <3 <3

    Massa lykke til. <3

  • Absolutt Ingenting 23 dager siden #3

    *masse :) <3

  • The Girl 13 dager siden #4

    Okei... Fy søren nå vet jeg faktisk ikke helt hva jeg skal skrive... Beklager at det har godt en stund, men jeg har bare ikke klart å være her inne. Jeg griner når jeg leser om alle som føler det samme som meg, foe det er helt forferdelig. Tusen takk til dere begge som har skrevet tilbake til meg her og jeg håper vi kan fortsette til å holde kontakten. Og som absolutt ingenting sa; Jeg skulle ønske jeg kjente deg i virkeligheten. Jeg skulle virkelig ønske jeg kjente deg også, men husk at vi ikke kan vite. Det kan godt hende vi kjenner hverandre... Hverken du, jeg eller noen andre kan vite. Jeg kjenner at jeg har blitt glad i dere på en måte. Dere forstår meg bedre enn noen andre og dere vet om noe jeg ikke har fortalt til noen andre. Som sagt håper jeg vi kan fortsette å holde kontakten her.

    Uendelig mange varme klemmer fra en Østlandsjente<3

  • Absolutt Ingenting 11 dager siden #5

    <3 <3 <3
    Selvfølgelig kan vi holde kontakten!
    Jeg er her inne jevnlig og sjekker om du skriver noe, så du må bare ta kontakt når som helst. :)
    Håper du har det bra.
    Mange klemmer til deg også (fra en du KANSKJE kjenner. :))

    <3 <3 <3

  • The Girl 11 dager siden #6

    Absolutt ingenting: Det var fint å høre. Endelig noen jeg kan snakke med, som forstår meg! Jeg lurte faktisk på en ting; Du nevnte at det jeg skrev i innlegget minte deg om sånn du hadde det før... Har du noen spesielle tips til å bli kvitt problemene mine?

    (Så uendelig glad for at jeg fant deg, sånn at jeg vet at noen der ute forstår meg)

  • Absolutt Ingenting 10 dager siden #7

    Vel...
    Jeg kommer ikke på noen tips sånn nå uten videre, men for meg hjalp det veldig å snakke med to av mine beste venner om LITT av hvordan jeg hadde det. ...Eller...Jeg turte ikke snakke med dem, så jeg skrev et langt brev som jeg la i postkassene deres. I brevet stod det blant annet at jeg ville at de skulle tenke nøye gjennom om de ville fortsette å være vennene mine, og det hjalp meg veldig å vite at det var noe de hadde tenkt gjennom og et bevisst valg de gjorde. Etter at de hadde fått brevene ( dette var en fredag) møtte jeg dem igjen på mandagen, og snakket litt med dem da. Veldig korte og fine samtaler. Etter det har alt gått mye bedre for meg. Jeg føler meg ikke lengre som en byrde for verden, og jeg har det mye, mye bedre på alle måter. Det hjalp sånn å vite at de var glade i meg og ville fortsette å være vennene mine selv om de visste om alt jeg slet med, hvordan jeg hadde det, og hva jeg tenkte på.

    I tillegg til å skrive brev til vennene mine, begynte jeg også for alvor å interessere meg for musikk. Jeg fant ut av at musikk kunne lette hverdagen min så uendelig mye, og etter hvert fant jeg noen artister og band som jeg virkelig ikke skjønner hvordan jeg klarte meg uten i så mange år. Musikken har blitt en del av meg, og den løfter meg og gjør alt så mye bedre. :) <3 Hører du på musikk? I så fall: Hva?

    Annet enn det, har jeg skrevet (skriver fortsatt) mye dagbok for å få ut hva jeg tenker og føler. Det funker veldig bra, og kan anbefales. :) .


    Ok. Nå vet ikke jeg om dette svarte på spørsmålet ditt, men jeg skal tenke på hva annet jeg gjorde for å bli kvitt problemene mine. Jeg vet i hvert fall at det kom til et punkt der jeg tenkte at "Sånn som det her kan det ikke fortsette. Da kommer det til å gå skikkelig ille, og det vil jeg ikke. Jeg vil jo leve! Jeg vil ha et bra liv!"

    Uansett: Jeg skal tenke på noen flere tips til deg, men akkurat nå må jeg skrive ferdig en innlevering. :)

    Håper du har det bra. :) ...Og du? Ta kontakt når som helst. :) <3

    Mange klemmer fra meg

  • The Girl 9 dager siden #8

    Hei igjen:) (Absolutt Ingenting)

    Tusen takk for noen gode tips. Jeg hører litt på musikk, men når jeg tenker over det nå, så bør jeg kanskje høre mer på det. Jeg tenker at jeg av og til bør ta meg litt tid til å bare høre på musikk, og få tankene over på noe annet.

    Jeg har også skrevet en del dagbøker, men har aldri fått uttrykt meg helt i de heller. Jeg føler ikke at jeg tør å skrive ned, for tenk om noen leser det. Jeg må slutte å tenke det, og heller bare gjemme dagboken godt.

    Jeg har slitt en del med venner i og med at jeg har bytta skole først en gang, så ble det av og til andre klasser på den nye skolen. Etter hvert bytta alle klasser og vi gikk fra fire klasser på trinnet til tre. Nå har jeg begynt på ungdomsskole og da også bytta klasse igjen. Jeg har aldri følt at jeg har klart å bygge opp et veldig godt vennskap. Jeg har alltid mistet vennene mine, og en periode hadde jeg ingen venner. Nå har jeg heldigvis to gode venner, men jeg tør ikke si noe til dem helt enda. Kanskje jeg kan snakke med hun ene etterhvert, når jeg føler meg klar.

    Ting har jo ikke akkurat blitt lettere etter at jeg begynte på ungdomsskolen... Jeg kjenner skikkelig godt at jeg er ordentlig lei noen ganger. Og jeg begynte nesten å gråte i timen igår da læreren fortalte om at det var FN’s nasjonaldag for psykisk helse. Akkurat da tenkte jeg faktisk også på deg (Absolutt ingenting). Jeg tenkte at jeg ihvertfall var litt heldig som har deg.

    Nå må jeg gå, men takk for fine tips. En annen gang tenker jeg å skrive om hvordan jeg anonymt takket to gutter for å ha oppmuntret meg og hvordan de har vært med på å holde meg i live.

  • Absolutt Ingenting 8 dager siden #9

    Hei igjen. :)
    Så bra at du hører på musikk! Fortsett med det. Gjerne store mengder. Finn deg noe musikk som er DIN, og som du virkelig elsker. Da har du i hvert fall den, og da er du ikke alene.
    ...Og så anbefaler jeg veldig å skrive dagbok. Bare finn et lurt gjemmested, så du kan slappe av for at ingen finner den, og så du kan skrive akkurat hva du vil der.

    Jeg skjønner godt hvordan du har det når det gjelder vennskap. Jeg føler meg heller ikke særlig god til å bygge opp vennskap, men på mystisk vis har jeg klart å få meg noen fantastiske venner likevel. Skjønner også at du ikke tør å si noe til dem om hvordan du føler det, ennå, spesielt hvis det er forholdsvis nye venner. ...Men du? Det hjelper virkelig å snakke med noen og la folk rundt en vite hvordan man har det. Man må selvfølgelig kjenne disse personene godt nok til at man vet at de ikke kommer til å forlate deg og bruke problemene dine mot deg på en eller annen måte, så jeg sier ikke at du skal fortelle det til hvem som helst. ...Men når du føler deg klar, kan det kanskje være en idé å i hvert fall prøve å hinte om at ikke alt er som det skal være. Du trenger ikke fortelle henne alt sammen med engang om du ikke føler deg klar for det.

    Jeg skjønner hvor vanskelig dette er for deg, for jeg gikk rundt i tre år og lurte på om jeg skulle tørre å si noe til vennene mine om hvordan jeg hadde det. Jeg veide for og imot, og skrev utkast til samtalene vi skulle ha sammen i dagbøkene mine. Jeg prøvde flere ganger å si noe til den av dem jeg trodde ville forstå meg best, men jeg fikk liksom aldri sagt hvordan jeg virkelig følte det før jeg skrev disse brevene.
    Heldigvis har jeg to veldig kloke venner, og en av dem har slitt mye psykisk selv, så de har vært utrolig gode å ha, selv om jeg ikke har fortalt dem så veldig mye som jeg kanskje burde ha gjort. Som jeg skrev forrige gang, hjalp det i hvert fall noe enormt å vite at de VALGTE å være vennene mine selv om de visste hovedtrekkene i hvordan jeg hadde det.
    Uansett: Poenget er at jeg skjønner at dette er veldig vanskelig.

    JEG begynte nesten å gråte da jeg leste det du skrev om at du tenkte at du i hvert fall er litt heldig som har meg. Tusen takk! <3 <3 <3 Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg mener det: Tusen takk. Det betyr mye for meg. Du skjønner: Jeg føler meg nemlig heldig som har deg også. Du skjønner, og vet hvordan jeg har hatt det, og det er det ikke mange som gjør! Jeg har virkelig blitt glad i deg, og setter stor pris på at du finnes. <3

    Nå må jeg spise middag, men jeg skal bare si deg en ting til, og det er at du skriver utrolig godt til å være 12-snart 13 år! Jeg er virkelig imponert! :)

  • The Girl 7 dager siden #10

    Heihei (Absolutt Ingenting)

    -Du har virkelig hjulpet meg ekstremt mye. Jeg har begynt å hinte så smått til de jeg kjenner om at noen de kjenner ikke har det så bra. I forrige melding sa jeg at jeg skulle si litt om hvordan jeg takket to gutter anonymt.

    Du har vel sikkert hørt om appen Sarahah. Hvis ikke så er det en spp der man kan sende anonyme meldinger. Appen har jo blitt sett på som en ren mobbeapp fordi man tør å skrive ting man ikke ville sagt til personen face2face. Det er jo selvfølgelig dumt, men samtidig så er det nettopp dette som har hjulpet meg. Jeg åpnet meg om alt, og sa til han jeg skrev det til at han ikke trengte å legge dette ut noe sted, heller bare hinte til det på MyStory at han hadde lest meldingen. Nå vet jeg at han vet at noen han kjenner har det sånn. Det hjalp faktisk helt sinnsykt mye å bare få alt ut, og si det til noen.

    Tusen, tusen takk for at jeg har deg! Jeg føler meg mer klar for å si det til noen nå enn det jeg gjorde før jeg traff deg! Du kjenner meg ikke, men samtidig så kjenner du meg bedre enn noen andre. For det er DU som vet hvordan jeg har det og det er DU som forstår meg! Tusen takk!

    Til slutt vil jeg også takke for at du synes jeg er flink til å skrive til tross for alderen. Jeg klarer meg fint på skolen, og det er litt av grunnen til at jeg helst ikke vil gå til psykolog. Jeg vil jo egentlig ikke la det gå utover skolen, selvom jeg vet at psykolog sikkert hadde vært det beste. Jeg skal tenke på det. Psykolog blir det nok ikke... I hvert fall ikke nå med det første, men kanskje jeg etterlever tør å hinte mer og mer til vennene mine.

    -Har du gått til psykolog, eller er det mulig å løse det på en annen måte? Jeg vil helst la psykolog være en av de siste utveiene...

  • Absolutt Ingenting 4 dager siden #11

    Hei igjen. :)
    Så bra at du har begynt å hinte til de du kjenner om at noen de kjenner ikke har det så bra. Det er en veldig bra start! :)

    Jeg er nokså gammeldags av meg på mange måter, så jeg har aldri hørt om appen Sarahah, men skjønte hva det var når du beskrev det. Jeg synes du var veldig modig som delte såpass mye der, og skjønner godt at det hjalp å si det til noen. De gjør det, skjønner du. :) Hvor lenge er dette siden? Uansett, beundrer jeg deg veldig. Tror ikke jeg hadde turt det, men det er mer enn flott at du gjorde det. :)

    Jeg blir helt rørt når du skriver så pent om meg, og jeg er veldig glad for at du føler deg, i hvert fall litt, mer klar for å si det nå. Det er som du sier: Selv om jeg ikke kjenner deg personlig, kjenner jeg deg på en måte likevel. ...Og jeg skjønner så uendelig godt hvordan du har det. <3

    Når det gjelder psykolog, synes jeg ikke du burde unngå det på grunn av skolen, men heller hvis du ikke vil. (Skolen må komme i andre rekke, men om DET gjør at du ikke har det bra, blir det jo en annen sak)
    Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg veldig sjenert og stille, og sa ikke et ord i timene. Jeg var så redd for at noen skulle synes jeg var teit, eller at jeg skulle svare feil, eller noe, og dette utviklet seg til en slags sosial angst. Jeg fikk det grusomt dårlig før jeg skulle ha fremføringer, og alt stoppet bare helt opp. Derfor tok mamma meg med til en psykolog, nesten uten at jeg visste at det var en psykolog. (Vi kalte henne bare en "snakkedame".) Hun var svensk, og hadde en mystisk dialekt, så for det første skjønte jeg bare ca halvparten av hva hun sa, og for det andre, syntes jeg hun var skummel... Derfor bestemte jeg meg for å prøve å ordne opp i angsten min selv, så jeg slapp å gå så mye til henne. Det funket sånn halvveis, men jeg sluttet i hvert fall å gå til henne etter 3/4 år, eller noe sånt. ( Vet egentlig ikke om det var en positiv ting, nå som jeg tenker over det, for hjalp meg virkelig på mange måter, og prøvde å finne kjernen i problemet.)

    Såå: Til deg vil jeg si at det absolutt er mulig å løse det på andre måter ( du er jo godt i gang allerede ;) ), men at det ikke er dumt å prøve å gå til psykolog. Det er jo verdt et forsøk, men jeg skjønner godt hva du mener når du skriver at du helst vil la psykolog være en av de siste utveiene.

    Håper det går bra med deg. Lykke til med alt. :) <3
    Mange klemmer fra meg. <3

  • The Girl 3 dager siden #12

    Absolutt Ingenting:

    Takk for svar <3
    Jeg skrev dette med hvordan jeg følte det på den anonyme appen ca. rett etter at jeg ble «kjent» med deg. Jeg føler meg mer og mer klar for å si det, men jeg vil være sikker på at jeg har et stabilt vennskap. Jeg ønsker ikke å risikere noe enda i og med at jeg nylig begynte på ungdomsskole...

    På skolen går det ganske greit. På vår skole er det jo sånne «gjenger» og klassen jeg går i har ikke så mange av de «populære» så jeg føler meg ganske trygg på å være aktiv i timene osv. Ca. halve klassen er også utenlandsk som vil si at en god del av de sliter litt med norsk osv. Jeg hater egentlig at det skal være sånne «gjenger» fordi det gjør at jeg ikke har mulighet for å bli kjent med så mange. Den «populære» gjengen er ekstremt stor og jeg vet at blant en av dem så er det en som sliter med det samme som meg. Han/hun skrev det også på den anonyme appen til en «populær» jente og sa at de var nære venner. Jeg skulle likt å visst hvem det var slik at vi kanskje kunne snakke sammen.

    Hvis jeg finner ut om noen sliter med det samme som meg og vi kanskje kjenner hverandre litt fra før av kommer jeg nok kanskje til å si det til den personen. Det er mye lettere å snakke med noen som forstår deg. Det er enkelt å snakke med deg for eksempel... Fordi du forstår hvordan jeg har det...

    Selvom den «populære» gjengen er stor er det jo mange andre på 8. trinn. Vi er jo godt over 200 elever fra tre forskjellige barneskoler og det skal godt gjøres at jeg er den eneste som har noen problemer. Jeg vet at det er flere som har problemer...

    Akkurat nå kjenner jeg egentlig at jeg trenger en... Jeg vet det kanskje høres teit ut, men en kjæreste. Jeg tenker på det at hvis jeg har det så har jeg en som tar vare på meg og sånn... Jeg vet at gutter og sånn kanskje bør være noe man venter med til man har fått et bedre liv, men jeg tenker at en kjæreste kunne hjulpet meg på veien til et bedre liv. Og det er jo en jeg liker. Han ene som jeg skrev anonym melding til. Han er bare snill og han er en som kunne vært en god kjæreste.

    Har du hatt kjæreste? Tror du det kan hjelpe, eller tror du det bare blir vanskeligere?

  • Absolutt Ingenting 2 dager siden #13

    Hei, hei. :)
    Jeg skjønner godt at du helst vil ha et stabilt vennskap før du forteller om det du sliter med til noen. Det er akkurat det jeg tenkte selv, og på en måte tenker jeg fortsatt det. Det er lurt å være så trygg som mulig på de du vil fortelle det til, så sjansene er så små som mulig for at de skal misforstå deg, ta det på en dårlig måte, og skuffe og såre deg. ...Men gjør det når du føler deg klar! Ikke la en god anledning gå fra deg. Det har jeg gjort så altfor mange ganger, og det førte til at jeg ikke fikk sagt noe om det til vennene mine på tre år. Ikke la det skje med deg. Du må føle på deg selv når det er riktig, og stole på at du vet dette bedre enn noen andre.

    Jeg er helt enig i at det er dumt at det er forskjellige gjenger, og at noen få av disse gjengene regnes som mer "populære" andre. Fryktelig teit, men sånn er det... Dessverre. ...Men det er jo bra at du vet om at en i den gjengen har det på samme måte som deg! ...For det er jo som du sier: Det skal godt gjøres at du er den eneste på trinnet som sliter. Selvfølgelig er du ikke det! Du er ikke alene! (Det minner meg om teksten på en veldig fin sang av David Bowie som heter Rock 'n' Roll Suicide. Absolutt verdt å høre. )
    ...Og så er jeg veldig glad på dine vegne for at du føler deg trygg på å være aktiv i timen. :)

    Når det gjelder kjærester, har jeg dessverre ingen erfaringer. Jeg har aldri hatt, eller følt behov for å ha en kjæreste noen gang. Har aldri vært forelsket heller. ( Lurer på om jeg kanskje er aseksuell.) Derfor blir det litt vanskelig for meg å gi deg noen gode råd på dette området. Det eneste jeg kommer på å skrive, er at det sikkert er hyggelig og bra med en kjæreste, men dette må virkelig være den rette personen. Hvis det ikke er det, kommer det høyst sannsynlig til å virke mot sin hensikt, og det vil vi jo ikke. Altså, jeg mener ikke å si at det ikke er bra for deg med en kjæreste, for det tror jeg absolutt det kan være, men jeg mener det er viktig at du ikke bare finner deg en kjæreste for å finne deg en kjæreste. Du må faktisk like denne personen veldig godt, og det er jo en stor fordel om denne personen liker deg også. Hvis det er et litt for ensidig forhold, er det ikke bra for noen av dere. Det beste er selvfølgelig om begge er like glade i hverandre, og støtter og passer på hverandre like mye. Det må være gjensidig, hvis du skjønner hva jeg mener.

    Jeg synes ikke man trenger å vente med å få seg kjæreste til man ar fått et bedre liv, og er enig med deg i at en kjæreste kanskje kan hjelpe på veien mot et bedre liv. Hvis dere er ordentlig glade i hverandre, har det ingenting å si om noen av dere har problemer. ...For når man er ordentlig glad i et annet menneske, er man glad i alt ved det mennesket. Uansett. (Vet at det høres litt teit ut.) ...Men om man ikke er så glade i hverandre at man klarer å være sammen om den ene har det vanskelig, burde man, etter min mening, ikke være sammen i det hele tatt.
    ...Men som sagt, har ikke jeg noen erfaring med dette, så ikke hør på alt jeg skriver.
    Følg dine egne tanker og følelser! Det er mer enn nok!
    <3 <3 <3 <3 <3