ForumMin psykiske helse / Eksistens, eller allerede død?
  • Eksistens, eller allerede død?

    Startet av Ikke.engang.eksistere  12 dager siden

    15 år gammel jente her.

    Når jeg vokste opp ble jeg mishandelt av faren min. Uansett hva jeg gjorde fortjente jeg å bli lugget så hardt at håret ble revet ut, jeg ble slått så hardt at jeg ikke klarte å røre den spesifikke kroppsdelen. Dette sluttet etterhvert som moren min la merke til flere hårdotter på gulvet og blåmerker på kroppen min. Hun bestemte seg for å kaste ham ut av huset, og i rundt 3-4 år etter det var jeg fortsatt redd ham og turde aldri å si nei. Da jeg var 10 lærte jeg meg at jeg kan si nei, og hvis han gjør noe ringer jeg politiet. Dette gikk en lang vei, helt til jeg fikk ordentlig kontakt med følelsene mine og gikk gjennom en seriøs depresjon da jeg var 12. Jeg begynte å selv skade, jeg forlot ikke rommet mitt før noe, verken mat, drikke, do. Jeg satt på rommet å selvskadet i flere dager på rad.

    Dette stoppet da skolen startet og svømmelærer'n min så sårene mine. Hun snakket med meg, samt kontaktlærer og rektor. Da jeg kom hjem den dagen tok mamma bladene mine og kastet dem i do. Siden da har jeg hatt vansker med å gråte som egt bare gjør det enda verre.

    Som barn var jeg alltid mobbet, elever på skolen, pappa hjemme, storebror hjemme. Det var overalt. Da jeg gikk i 8. sa bestevenninna mi at jeg bare skulle drepe meg selv, fordi det var ingen som kom til å bry seg uansett. Hun sa senere i 9. at hun aldri har likt meg og har samlet informasjon om meg for å bruke det mot meg da jeg var glad. Hun stjal alle vennene mine, så jeg satt alltid alene.

    I 2015 drepte onklen min seg. Han var schizofren, paranoid og deprimert. Han ble lagt inn flere ganger, og over lengre tid hver gang. De medisinene han fikk, knuste han og solgte. Der inne møtte han ei jente, som ble hans livs kjærlighet. De fikk en datter, men ettersom begge var psykisk ustabil, fikk de ikke beholde henne. Pga dette hang mora seg, og dette trigget depresjonen til onkel. Han tok overdose 5 dager før 13års dagen min.

    Hele livet mitt har jeg slitt med å stole på andre. Dette skyldes av helsesøstre på skolen. I 1. hadde jeg ei som jeg hadde hatt hele livet mitt, og hun pensjonerte seg da jeg gikk i 5. Jeg fikk en ny en i 6. som sluttet ett år senere. Så fikk jeg enda en som sluttet to år senere (9.). Nå har jeg en som jeg knapt kan navnet til, men jeg klarer ikke å fortelle alt på nytt så jeg bærer alt alene. Imellom alt dette har jeg mistet de lærerne jeg stoler på. I 8. sluttet favoritt lærer'n og begynte på IKT senteret. I 9. sluttet neste fav lærer pga syke foreldre. Nå i 10. slutter jeg.

    I det siste har jeg holdt inne så mye at det knekker meg, og det med selvmord er noe jeg alltid har tenkt på. Jeg har allerede prøv over 10 ganger før, men det var noe i meg hver gang som så at jeg ikke har levd opp til mitt "mål".

    Men selvmord er noe jeg tenker på fordi jeg føler meg som et spøkelse. Jeg blir alltid ignorert. Jeg har så mye å si, men ingen hører. Det er som om jeg er den eneste eleven på skolen min, og ale lærerne bare gjør jobbene sine (noe som er ironisk fordi i dag tidlig sa musikklæreren min at han ville avslutte dagen og sitte i et hjørne og bare snakke med meg). Det er som om jeg går i en ørken. Alene, ingen som kan hjelpe, ingen kjøretøy fordi jeg er for sliten til å gå lengre.

    Jeg sa til mamma på mandag at jeg klarer ikke mer fordi jeg ikke er over depresjonen min enda. Jeg er for svak til å fortsette å kjempe fordi jeg brukte alle krefter på å eksistere.

    Men nå klarer jeg ikke å eksistere rett engang.