Hva tenker du når folk spør deg om framtiden? Ser du lyst på framtiden eller ser du noen framtid i det hele tatt?


Jeg blir rett og slett kvalm og får en klump i halsen når folk snakker om framtiden. Jeg ser liksom ingen framtid lengere. Selv om jeg kan ha en kjempe god dag, så føler jeg det slik. Jeg ser ikke negativt på døden. Jeg kommer fra en kristen familie å der tror vi på at det kommer et liv etter døden. Det er ikke slik at jeg er lei meg eller noe sånt når jeg tenker det, men selfølgelig når enkelte dager er verre enn andre så blir jo disse tankene sterkere og kansje utvikler seg til selvmordsforsøk. Skal prøve å forklare dette litt mer hvis jeg for til. Ikke sikkert du forstår, å det er helt greit. Forventer ingeting. Jeg føler meg helt alene i denne verdenen selvom jeg vet jeg har mange som bry seg. Jeg har liksom ikke funnet min plass å jeg føler ikke at jeg hører til her. Dagene går og er fylt med både glede og tårer. Men for det om. Det er noe som mangler føler jeg. Folk sier til meg at jeg må være mer egostisk, fordi jeg tar hensyn til alle andre enn meg. Jeg kommer alltid sist i køen å det er bare slik jeg er. Men hvis jeg prøver å tenke egoistisk, så kommer denne tanken igjen med å ta livet mitt. Er ikke det egoistisk å bare drite i om andre blir veldig lei seg fordi du valgte å ta livet ditt? Er det ikke egoistisk å vite at de etterlatte kommer til å sørge hele livet og kansje ødelegge mye for dem å? Jeg vil avslutte mitt liv fordi jeg vil det. Jeg orker ikke leve mer.. Hvis jeg var tøffere og ikke så jævlig feig så hadde jeg ikke vært her nå. Har prøvd to ganger å gjøre slutt på smerten og vært innlagt 1 gang ( noe som IKKE var positivt for meg)..