Svar 2:
Å snakke ut er noe jeg også sliter med. Merker at jeg heller foretrekker å snakke med noen jeg ikke kjenner så godt, heller enn venner og familie. Jeg er redd for at de vil se på meg med andre øyne etter at jeg har åpnet meg enn det de gjorde før. Et nytt inntrykk, liksom - og jeg blir litt engstelig. Men for meg fungerer det derfor å snakke med lærere, helsesøster, sosialrådgiver, altså noen jeg ikke har et personlig forhold til. Aller helst foretrekker jeg å skrive. Det hjelper for meg.
Jeg tror du bare må finne ut at hva som funker for deg. Det er vanskelig å snakke med noen - men hvis det får et positivt utfall, vil det ikke da i bunn og grunn være verdt det? Jeg tenker sådan at mennesker man ikke har et personlig forhold til ikke kan dømme deg eller behandle deg annerledes på samme måte som venner og familie kan.
Men så klart, hvis du ikke vil snakke med noen, så kan du prøve å gå lange turer, skrive, meditere, pusle etc. Gjøre noe som får deg til å roe deg ned og tenke over ting på en mye mer fornuftig måte.
Men hvis ikke det funker, så vurder å snakke med noen igjen. Ikke bær på angsten alene. Det er vondt. Og folk slutter ikke å bry seg om deg selv om du åpner deg for dem. Tvert i mot - kanskje det får dem til å føle seg verdsatt.
