Jeg trenger hjelp. Jeg vet jeg må ha hjelp. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å drepe meg selv snart. Jeg er lei av livet, av venner og familie og miljøet jeg bor i, men først og fremst meg selv! Jeg klarer ikke mere bare. Hele tiden så har jo humøret mitt svingt veldig mye, men det er ikke før de siste 6 månedene at jeg virkelig har fått kjennet det på meg. I det ene øyeblikket så er jeg superhappy og på toppen av verden og plutselig kommer de mørke tankene og jeg blir drittlei meg selv, alt og alle rundt meg, har bare lyst til å grine, skrike, slå og sparke. Det gjør meg veldig sliten både fysisk og psykisk. Jeg orker ingen ting lenger og jeg ser egentlig ikke noe vits i å leve lenger.. Det er jo som mamma og pappa sa til meg her en gang «Du tar jo bare opp plass her i verden så du trenger jo egentlig ikke å være her, gjør du vel? Dessuten du var jo bare et uhell og du kommer ikke til å oppnå noe spesielt i livet ditt uansett du så..».

Mamma og pappa kommer ikke til å bry seg om jeg er borte, ikke resten av familien eller vennene mine heller. Jeg mener jeg tar opp plass her i verden og jeg føler det selv. Jeg har hørt det hele tiden enten det er fra venner eller familie. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg har psykolog og jeg har prøvd å fortelle henne det, men hun hører ikke etter! Jeg er desperat nå. Livet mitt suger hardt! Barnvernet har vært blandet inn og jeg har psykolog, jeg har venner med dårlig innflytelse på meg som røyking og jointrøyking og drikking og familien min er fucka på grunn av meg sier pappa.

Jeg vil jo gjerne leve, men de humørsvingningene mine, jeg klarer de ikke, det er for mye. I det ene øyeblikket er jeg helt superhappy uten en grunn og smiler til alle, og helt uten forvarsel er jeg lei meg, deppa og orker ingen ting. Jeg klarer ikke sove lenger om natten heller. Jeg har kun mareritt, ekle, fæle mareritt som holder meg våken. Jeg klarer bare ikke å sove når de verste marerittene er der. Ofte, et par ganger i måneden kan jeg gå i 2-3 dager uten søvn fordi humøret mitt er på bånn, marerittene er verst og jeg tenker bare på å dø som eneste utvei og det er ofte da selvskadingen er verst, men ingen vet det fordi jeg setter bare opp en fuckings maske.

Jeg har allerede en diagnose som heter Posttraumatisk traume, jeg fikk den av psykologen. Jeg vil ikke ha noen jævla diagnose, jeg klarer meg fint! Så Jæææævlig fint uten den diagnosen og trenger ikke en til! Skulle aldri fortalt en dritt til den psykologen, hun trenger ikke å vite noen ting. Sånn at jeg kan leve alene, uten ukentlige besøk dit. Faen eller! Kanskje jeg skal gå og finne meg noen happypills? Greit jeg har blitt voldtatt når jeg var mindre, men faen da! Psykologen veit jo det og nå skal hun snakke med mamma og pappa. Jeg vil ikke at hun skal snakke med mamma og pappa. Da blir det bare en akward stemning hjemme og når vi er sammen og det fikser jeg bare ikke! Jeg kommer til å få kjeft fordi jeg ikke fortalte det, men jeg prøvde! De ville ikke høre, jeg fikk straff istedenfor. Jeg prøvde igjen og igjen, men de ville ikke. Hvorfor snakke om det nå bare fordi hun vil det?



Noen som vet hvordan eller har noen gode ideer til hvordan jeg kan fortelle psykologen alt dette? Uten å formulere ordene på denne måten? Og sorry for ordbruken, men dette er skrevet i sinne og fortivlelse...