Hei. Jeg har alltid hatt et tungt forhold til foreldrene mye, og vi har krangla veldig mye. Jeg elsker dem, og vi har så mange bra minner og jeg kunne ikke ønsket meg bedre foreldre.
Jeg sliter psykisk på grunn av at jeg har blitt mobbet i snart elleve år. Det startet i slutten av barnehagen, hvor jeg fikk barnslige kommentarer, ja, men det gikk hardt utover meg. Når jeg begynte på barneskolen starta først de eldste guttene med å kalle meg ting som neger og ja, masse krenkende ord. Jeg hadde en fadder de to første årene på barneskolen, og hun var flink til å passe på meg, så jeg kom meg unna mye mobbing på grunn av henne. Det er jeg utrolig takknemlig for. Når jeg var rundt åtte år, begynte jeg å trøstespise, så vekt har vært et lite problem for meg. Jeg har aldri vært den tynneste, så folk begynte å kommentere vekten min. Alt dette har gått svært hardt inn på meg, og jeg på en måte.. rakker ned på meg selv også. Jeg har ikke selvtillit, og har i flere perioder holdt meg unna venner for at jeg ikke klarer å vise meg blant folk.
Foreldrene mine vet om dette, og de vet at jeg sliter med at jeg er mye deprimert og sånt. Jeg har nå sendt søknad til BUP, så om en stund får jeg sikkert begynne å gå til psykolog.
MEN problemet mitt er at jeg føler ikke alltid at de setter pris på meg. At jeg bare er i veien. Jeg krangler mye med dem, ja. En av grunnene kan jeg selv si at jeg er i veldig dårlig humør OFTE, og det går utover dem. En annen ting er at det er synlig på meg når det er noe, men ut i fra det jeg ser legger de ikke merke til det. De bare fortsetter å forvente for mye av meg, alt fra husarbeid til skolearbeid. Det blir for mye for meg, og de bare fortsetter å.. rakke ned på meg. Klager på meg. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.